Vi gir den kjærligheten vi selv vil ha

Han planlegger en helgetur; hun ville høre én oppriktig setning. Hun skriver et langt kort til ham; han ville bare at hun skulle sette seg tett inntil i sofaen. To mennesker som begge gir raust — og begge bommer.

Mønsteret er nesten universelt: vi uttrykker kjærlighet på det språket vi selv helst vil motta den på. Det føles som raushet, men det er en gjetning — og etter noen år en dyr en.

Løsningen er uromantisk, og den virker: spør. Eller enda bedre: sammenlign resultatene. Når begge kan sette navn på sitt eget førstespråk og på partnerens, blir bommene til treff — uten at noen må elske hardere.

Kjærlighetsspråk er ingen diagnose; de er et oversettelseslag. De fleste forhold trenger ikke mer kjærlighet. De trenger at mindre av den går tapt i oversettelsen.